Lofot-stormen 1849 - den største tragedie på Vestfjorden

«Det gaar intet Aar hen, uden at Havet fordrer sine Offre under Vinterfisket; men et Par Baades Mandskab anses kun som en ringe Tribut til Bølgerne. Enkelte Aar indtræffe derimod større Ulykker, som i lang Tid bevare sig i Fiskernes Erindring.» (Fra Hans H.S. Schulzes reiseskildring fra Nordland utgitt i 1865.)

I lofotfiskets historie er ulykkesdagen søndag den 11. februar 1849 den største av alle tragedier på Vestfjorden. Det hadde vært en uværsvinter med mye landligge, og før denne fatale søndagen hadde det vært konstant landligge i nesten tre uker. Endelig spaknet sydvesten, og selv om det fremdeles var mye tungsjø, bestemte de fleste fiskerne i Lofoten seg for å dra ut og trekke redskapene sine som hadde stått så lenge i sjøen. Godt i gang med dette ble det ganske plutselig helt vindstille, og ingen tenkte mer på været. Men noe var i gjære, det kom et sus gjennom luften og bak lofotfjellene i nord ble himmelen plutselig helt svart og snøkovet kunne ses himmelhøyt over fjellene.

Det er Jens Pedersen som har fortalt om denne hendelsen, derfor vet man i ettertid hva som hente på denne seilasen for å berge livet.
Og som sluppet ut av en sekk kommer nordveststormen med voldsom kraft ingen har opplevd tidligere. Garn og liner kappes, og alle tenker bare på å redde seg fra den visse død. Båter blir kastet rundt og knuses i bølgene, mannskapet forsvinner i dypet. Historien forteller at 500 mann omkom på Lofothavet denne dagen. Blant båtene som befant seg på havet var Jens Pedersen den eldre, det var også Johan Edisen fra Storsandnes og Ole Halstensen fra Strømøya i Flakstad. Johan Edisen rodde fiske for Kremmarvika på Ballstad.

Da den voldsomme vinden traff dem, var det bare ett å gjøre, å holde rett unna været over Vestfjorden. Johan Edisen, en båt fra Horn i Buksnes og en fra Ballstad var de eneste fra Lofoten som klarte seg over fjorden. For å berge seg mot de voldsomme bølgene de hadde akterut, bant disse båtene seilråen fast i akterstevnet på båten og slepte seilet etter seg som beskyttelse mot bølgene. Mandag morgen nådde de tre båtene fram til Kjerringøy. Jens Pedersen, som seilte en firroring, hadde med en kvinne som mannskap. Når de kom til Kjerringøy var kvinnen så medtatt at hun måtte bæres i et teppe til nærmeste hus. Fra Flakstad kjenner vi bare navnene til Johan Edisen fra Storsandnes og Ole Halstensen fra Strømøya.

I ettertid er det reist stor tvil om hvor mange fiskere som omkom. Nøyaktig antall kan ikke finnes, da ingen registrering av fiskerne fantes. Antallet er senere antydet til å kunne være rundt 300. I Buksnes satt det 11 enker igjen etter 24 fiskere som omkom denne dagen ifølge kirkebøkene. Siden både kirke- og klokkerbøker i Vågan ble ødelagt i brannen i Vågan kirke i 1865, finnes det ingen sikker fortegnelse over hvor mange som omkom derfra. Fra Flakstad har vi heller ingen sikre opplysninger.

Johan Edisen fikk kongelig skjøte på gården Storsandnes i 1839. Det gikk økonomisk dårlig for han, og Jacob S. Israelsen kjøpte gården for 479 spesidaler i 1853. Jacob ble ikke lenge på Storsandnes, han omkom i snøskred på Ballstad i Ballstadura. Han hadde blitt igjen på bua ei helg mens de andre hadde reist heim. Snøskredet tok med seg bua, og han omkom der.