De tok huset på flåte og flyttet sjøveien til Ramberg

Tekst og foto: Karly Kirkesæther – Nordlandsposten 4. september 1965.

For den som er lite kjent i Flakstad skal vi som en liten orientering nevne at ved Sundstrømmen ligger det gårder på begge sider. De gårdene som ligger på Østre Ness, har nå direkte forbindelse med Lofotveien, «Strømsnes» står det på veiskiltet her. Vester Ness ligger på andre siden av Sundstrømmen. Gårdene her ble gjerne kalt Vesterness og ligger på Moskenes øya, men tilhører Flakstad kommune. «Det riktige navnet på gården er Andopsnes».

Det er gammel bosetting på Vester Ness, vakkert er det som få steder i Flakstad. Fra eldgamle tider av har folket her ute fristet en tungvint tilværelse. Hvor de enn skulle reise, var folket avhengig av båten, for ikke å snakke om ventetiden på strømmen, når «han bar», altså en nøye beregning med flo og fjære. Men folket drev med sitt her ute. Her var fine gårdsbruk, dyktige fiskere har det alltid vært på Ness, likeså fine fiskebruk, samt fiskeberg for tørking av klippfisk.

Likevel følte nok folket som bodde her at Sundstrømmen var en hemsko, smalt som her var ved lavvann. Veier fantes ikke så sjøen var eneste forbindelse med omverdenen. Etter hardt slit og årelange krav, ble Sundstrømmen oppmudret i 1936. Dette var et epokegjørende arbeid som gav lettvinte levevilkår og lysere utsikter, ikke bare for folket ved Sundstrømmen, men for hele Sund, Mølnarodden, Fredvang, Krystad og Ramberg, ja for hele kommunen nærsagt. Det ble lettere for fiskebåtene å komme gjennom Sundstrømmen ved alle døgnets tider. Nå kunne folk bygge og bo ved Vestre Ness.

Men tidene forandret seg og kravene om landverts forbindelse gjorde seg også gjeldende her ute. En vakker dag var Lofotveien blitt en realitet. Da satt folket på Ness vestre side og så Lofotveien som en strek på andre siden. Hermed var folket avskåret fra veiforbindelse – og det bare med noen åretak over Sundstrømmen.

Så kom også tanken om folkeflytting også hit. Og sist lørdag fikk Nordlandsposten være med på en slik fraflytting, om enn på en mer uvanlig måte. Det var ekteparet Marit og Thomas Horseide som ville flytte sitt våningshus over Sundstrømmen og til Ramberg. Marit er utdannet lærerinne og ble ansatt ved Ramberg skole for to år siden. I disse to år har hun hver dag rodd over Sundstrømmen om morgenen når hun skulle til skolen, likeså om ettermiddagen når skolen var slutt ble det å ta bussen til Østre Ness for så å ro over strømmen igjen. Når vi fikk vite at fru Horseide var fra tykkeste skogsbygda i Namdalen og aldri tatt et åretak før hun kom til Flakstad, må vi si hun har vært litt av en sjøulk som har trosset Sundstrømmen i all slags vær, sommer som vinter. Selv fortalte hun at mange ganger når været var som verst fikk hun tidvis hjelp av Olav Rostad på Østre Ness.
– Så Rostad har vært mer enn snill og hjelpsom mot meg, var fru Horseide sin kommentar. Det blir vel gjerne et enestående naboskap og hjelpsomhet på slike steder.

Det var med spenning vi ble med Thomas Horseide over Sundstrømmen og ble «landsatt» i huset som fløt fint på en svær flåte, ikke mindre enn 80 oljefat måtte til under flåten. Om bord i huset hilste vi på fire håndfaste og stødige karer fra Borge, karene tilhørte firma Otto Monsen, alle sto klare for å ta til med flyttingen. På land sto sjefen, Otto Monsen, og gav etter med fortøyningene etter hvert som to «slepebåter» gjorde klart for «sjøsettingen». Vi følte så vidt at vi var på gyngende grunn da vi befant oss i huset. En håndfast og solid manøvrering måtte til da strømmen her kan være nokså stert da slepingen begynte. Spenningen var størst til om huset ville passere mellom de to siste støttene i straumen eller treffe en av disse, men alt gikk etter planen.

Hele seilasen tok knapt halvannen time til Ramberg, der huset landet fint i fjæra uten minste feilberegning eller uhell. På Rambergsvika ble huset eskortert av et utall av små og store båter. Det var rene 17. maistemningen på kaia da huset kom seilende innover vika. Så å si hele Ramberg var møtt opp på allmenningskaien for å bivåne begivenheten. Både Thomas Horseide og fruen var lykkelige over at de nå var kommet vel fram med sitt hjem, for noen spennende dager hadde det nok vært mens flyttingen fra Vestre Ness, som varte noen få dager, før huset ble løftet av muren til det ble «landsatt» på Ramberg, uten så mye som en kopp knust.

Vi er heller ikke i tvil om at firma Otto Monsen vil få ry for vel utført arbeid, og det vil nok heretter bli stor etterspørsel etter samme firma når fraflyttingen i Moskenes begynner for alvor i de veiløse distrikter, og det finnes det dessverre ennå mange av, til tross for rike og gode valgløfter nå om dagen.