Torving i Flakstad

Når torving begynte i kommunen vet vi ikke, men det er bevist at torving i Norge var gjort helt tilbake til sagatiden. Lofoten ble avskoget for 3-4000 år siden, og en må nok regne med at torvingen kom etter den tid når muligheten for brensel fra skogen opphørte. Her i Vest Lofoten var det ganske forskjellig kvalitet på torvmark, helt fra den ypperste kvalitet som var svarttorv til den dårligste som ble kalt mosstorv (moss=mose). De boplasser som ikke hadde muligheter for torving eller at det rett og slett ikke var plass for torving, leide torvmark eller kjøpte torv. Kirken i Flakstad eide store torvmyrer ved Himmeltinden på Vestvågøy. Når torvet var tørket ble det ført med båt til Flakstad og brukt som brensel i kirken.

Torv som brensel hadde like stor betydning som elektrisitet i dag, det var rett og slett et være eller ikke være. Det gikk som regel 5000 lomper i ei husholdning i året. En «farm» var en åttring full av torv, og den rommet 100 sponkasser av den typen som ble båret på ryggen.

Kristine Horseide og Hermod Olsen ved torvdammen i Skaret ved Krystad med store arealer torvmuer til tørk.

For å komme til selve torvet ble det øverste gresslaget fjernet før selve torvlompen ble skåret. Denne ble så delt opp i 4-5 skiver og satt opp utover området til tørk med fire skiver mot hverandre og en oppå som tak. Etter en periode med tørk ble torvskivene lagt opp i større muer til endelig tørk. (Bildet over). Frakting hjem var forskjellig, fra hest og vogn til løypestrenger som ble en svært viktig nyvinning. Bare i Fredvangområdet var det 10-12 strenger ned fra fjellet som lettet arbeidet med å få torvet til gårds.

Torvets betydning under krigen var viktig siden Spitsbergen var okkupert og gjorde kulltilgangen svært begrenset. Etter ca. 1950 opphørte bortimot all torving. Enkelte fortsatte sporadisk slik som Peder Kvalvik på Litj-Krystad som torvet helt til 1971. Elektrisiteten ble utbygd, og torving ble historie og kan nå regnes som et kulturminne.

Historielaget har samlet inn opplysninger i form av intervjuer for å ta vare på denne nære, men likevel så fjerne historie. Lofoten Torvmuseum på Fredvang bidrar med å ivareta og formidle dette for ettertiden. Dette museet forteller om fiskarbondens liv der torvinga var en svært viktig del av det, og er vel verdt et besøk.