Lofotrya som ble funnet under innsamling til loppemarked

I de første årene av U.L Lysbøens loppemarked på Ramberg, ble det hentet «lopper» fra hele Lofoten. Anselige lass med forunderlig innhold fant veien til U.L Lysbøens lokaler.

En stor tung sekk vakte stor interesse, og da den ble åpnet, velta det ut en bustete sak. Vi så spørrende på hverandre: Hva er dette?

På denne tida arbeidet Flakstad Husflidslag med et prosjekt om båtrya, og som deltaker i prosjektet, så jeg straks hva som lå foran oss: Det var ei båtrye.

«Objektet» ble lufta, rista og reingjort, og vi kunne stadfeste at dette var ei klassisk Lofotrye, også kalt grårye. Vi sto med et klenodium som vi hadde lyst til at flest mulig skulle bli kjent med. Hvor skulle den plasseres? Valget falt på Ramberg Gjestegård. Daværende innehaver Tordis Berre slo til, og rya ble hengt opp der.

Litt historie:

Båtrya blei brukt som sengklær i båten og bua. Rya har ei glatt side – som er rettsida, mens flossen ligger mot kroppen. Flossida var det ingen som så, derfor var det ikke så nøye med hvordan den så ut rent mønster- og fargemessig. Glattsida, som vendte opp, var forseggjort med fint stripemønster.

Før andre halvdel av 1800-tallet var plantefarger og de naturlige ullfargene det som ble brukt i ryene. Fra 1856 og utover, kom en kjemisk rødfarge i handelen, og det ble vanlig med gilde rødfarger på glattsiden av rya.

Å produsere ei rye krevde store ressurser, både materielt og menneskelig. Det var ikke uvanlig at det måtte spares ull over flere år, for ei rye kunne godt veie over 10 kg. Så skulle det spinnes, farges og veves. Rya hadde derfor stor verdi, i gamle skifteprotokoller kan vi se at den ble verdsatt på linje med ei ku. Etter 1900 avtok ryeproduksjonen, etter som mer moderne tekstiler overtok.

De ryene vi kjenner til, er alltid sydd sammen av to lengder. Det karakteristiske er at de to lengdene som sys sammen, snur knutene hver sin vei. Vi finner ingen fullgod forklaring på hvorfor, men det var neppe tilfeldig. Vevene var ikke breie nok til å veve rya i ett stykke. Å håndtere ei tung rye når den skulle rengjøres, var vanskelig. Så når ryene skulle vaskes, ble de spretta fra hverandre, vaska med heimkoka såpe og ofte skylla i havet. Deretter blei de tørka og hengt luftig i sjåen eller i naustet. Slik unngikk de at ryene blei angrepet av møll.

Ryene er en leksjon i bruk av ull. Den lengste ulla blei brukt til renning – 2 tråder tvunnet sammen. Den dårligste ulla blei brukt til innslag – enkel tråd. Blandingsull blei brukt til floss – tvunnet av to tråder. Flossgarnet blei lett tova for ikke å miste tvinnen når det ble oppklipt.

Ryene veves i en operasjon, det vil si at det knyttes en rad med knuter, så veves det 1 – 2 cm bunn og deretter en ny knuterad osv. Dette er en svært forenklet framstilling av båtryas historie og produksjon.