Storursagnet: Da fjelltoppen raste ut juledagen

Storura ligger midt mellom Ramberg og Skjelfjord. Her er en fjellrekke langs hele veien fram til Nesland. En av de høyeste toppene, forøvrig Flakstads høyeste, er Stjerntinden som kneiser høyt og fritt over de andre toppene.

Sagnet forteller at det for noen hundre år siden gikk et digert stein- og snøras som slettet ut en svær fjelltopp. Denne toppen skulle være vel så høy som Stjerntinden. Vi kan godt se at det er et svært "sår" i landskapet her, det vil si at det er en diger fordypning eller svært skar mellom fjelltoppene, og under ligger altså Storura som er beviset for at det virkelig er et fjell som har rast ut. Storura strekker seg nærsagt helt fra lia og ned til slutten av jordet. Alle de voldsomme og kjempestore steinblokkene, samt all annen stein her, vitner om at det ikke var få tonn med steinmasser som raste ut. Det er mange av Flakstads eldre som har fortalt dette sagnet videre – og alle forteller det likedann, noe som skulle tyde på at det ikke bare er et sagn, men virkelighet. Vi gjengir det slik vi har fått det fortalt.

Dette hendte en gang tidlig på 1800-tallet. Det var 1. juledags formiddag at folk fra Nesland og Skjelfjord skulle til gudstjeneste i Flakstad kirke. De fra Nesland hadde rodd hjemmefra og til Sætern, et sted mellom Nesland og Skjelfjord, og gått til fots videre til kirken sammen med folk fra Skjelfjord. Det var bare en gangsti til kirken. På sletta der Storura er nå, skulle det ligge en liten gård der en familie bodde. Sagnet forteller at mannen som bodde der skulle være nokså ugudelig og brydde seg verken om kirkegang eller det å helligholde søndagene eller juledagen. Han sto derfor ute og hugget ved da kirkefolket gikk forbi. Noen ropte til han og sa at det var bedre han tok på seg kirkeklærne og kom seg til kirken i stedet for å drive med vedhogst selveste juledagen.

Men mannen brydde seg ikke det minste om dette. Det lå mye snø i fjellene denne juledagen samtidig som det var mildvær, og slik var det nok at det gikk et mektig snø- og steinras nedetter fjellsiden. Hele fjelltoppen raste ut og begravde huset til familien som bodde der. Og da de fra Nesland og Skjelfjord kom fra kirken og skulle videre fra Ramberg, ble de helt forskrekket da de fikk se at fjelltoppen var rast ut, veien var helt blokkert og huseet som sto der var begravd i steinmassene. For å komme seg hjem måtte kirkefolket snu og få båtskyss fra Ramberg til Skjelfjord og Sætern for Neslandsfolket. Over hele veien var det svære steinblokker som sperret veien. Menneskene som bodde i huset nede på sletta fant man aldri, det ble lett etter de flere ganger den vinteren. Derimot fortelles det at en hane gol i mange år etterpå borte i Storura. Folkene der hadde høns så man mente at hanen hadde overlevd lenge før han til sist døde.

Det har alltid ligget noe mystisk og nifst over stedet ved Storura, og i riktig gamle dager trodde folk at det spøkte der. Nå vokser det frodig rogn og bjørkeskog, og Storura er et yndet utfartssted, lunt og fritt som det er med rik vegetasjon og flora.