Presteskyss i 1905

Dette er en historie som er fortalt av Anton Abrahamsen fra Vareid da han foretok presteskyss i 1905. Presten hadde friskyss av Flakstad menighet til Moskenes, og fra Moskenes menighet tilbake.

Skyssen gikk på omgang, tilsagt av en mann som hadde dette vervet. Hver frisk mann i bygda mellom 20 og 70 år var pliktig til å være med å skysse presten. Til skyssbåt ble brukt en velstelt fireroms Nordlandsbåt med årer og råseil. Og med fire manns besetning.

Så, mens Anton bodde på Bø, ble han tilsagt til høvedsmann med fire andre fra Bø til å skysse Einar Amlie som da var prest i Flakstad. Han skulle preke i Moskenes kirke 3. søndag i advent dette året, for julaften falt på 4. søndag i advent. Mannskapet han skulle ha med var Krestoffer Hansen, skjøtkar, Johan Nilsen, bakromskar, Anton Benonisen, bakromskar, og fjerdemann Kristian Angelsen skulle skaffe båt. Han var eier av en stor og god fireroring som de skulle bruke.

Så kom denne fredagsmorgen da skyssen skulle foretas. De møttes i god tid, og det første de hadde å ta i betrakting var himmelen og skyene. Det var stjerneklart med en liten bris som drog fint av sydaust. Så været så jo bra ut, bortsett fra at det ble å ro fra Jusholmen og helt til Sørvågen – en strekning på minst fire mil. De la hver sin nistepakke i sjøbommen, og blengkaggen ble fylt med klart vann tilsatt litt syre for å gjøre smaken frisk.

De hentet presten på Flakstad, og med han i bakskotten la de fra land. Det gikk i fin fart, men da de kom til Jusholmsundet måtte seilet gjøres i hop og masten legges ned, og de satte seg til årene. De hadde smult vann å ro i helt til Sund, men fra Soløya fikk de både vind og stampesjø imot. Da de kom til nordenden av Hamnøy og passerte årebrottet der, foreslo han Krestoffer at de skulle stikke igjennom der. Til dette svarte han Anton at han ikke var kjent. – Jeg er kjent, sa han Krestoffer. – Ja, men trur du at det går an å komme gjennom med såpass sjøgang som det nu er? spurte Anton. – Jeg trur det, svarte Krestoffer. – Det må du ikke bare tru, det må du være sikker på, sa Anton. Ja, da sa han at det skulle gå godt, og Anton svarte igjen: – På dine ord får det stå til! Presten var nok like godt kjent som skysskara, så mange turer han hadde gjort på denne strekningen. Men han hadde nok betenkeligheter med dette denne gangen, for han blåste opp livbeltet sitt da de svingte mot årebrottet.

Da de skulle passere ga han Krestoffer ordre om at de måtte gi båten den fart de klarte, for den skulle ta svingen godt. Anton husket han grep etter styrevollen som presten også satt med, og drog den inn for fullt mens båten med god fart passerte bergnakken. Årebladene var nede i berget til le i svingen, de smatt gjennom i god behold, men det var ikke mange gradene til overs. Da sa presten: – Dette var våget. – Ja, kanskje, svarte Anton, men fiskere er vant til å våge, og dette gikk jo også godt. – Ja, sa presten, og mer ble det ikke sagt om det. Fordelen de fikk med dette var at nå kunne de ro i smul sjø til Reine.

Så ble nistebommen satt fram for nå måtte de ha seg ei brødskive. Dagen var allerede over det høgste. De tok ei tugge av brødskiva og ett tak med åren så båten var i sig. På den måten gikk der ned to-tre brødskiver på høykant. Deretter gikk blengkakken fra mann til mann.

Da de var kommet frem til Reine viste det seg at brisen var gått over i kuling, så den siste biten ble hard å forsere. Men det gikk, og da de la til brygga hos Arntzen på Sørvågen var de godt utslitt. De var kommet frem, og det var både skysskara og ikke minst presten glad for. Det var helt mørkt for klokken var over tre om ettermiddagen, og presten hadde da sittet i akterskotten i over seks timer. Det var nok like slitsomt for han som for skysskara som slet med årene.

Presten hadde kontor hos Arntzen, for det bodde ikke folk på Moskenes da. Han sørget først for at skysskara fikk kaffe og deretter for hus for natten. Fru Arntzen tok godt imot dem, så det ble både mat og husly. Da det lysnet dagen etter, fant de ut at været ikke var verre enn at de ville våge det. Presten fulgte dem til båten og ba dem være forsiktig. Fikk de betenkeligheter måtte de gå opp til Reine, og han ville forhøre seg etter dem på telefon dit.

Men det ble ikke snakk om å gå opp til Reine, for turen østover gikk fint. De brukte ikke mer enn tre timer på hjemturen, så fireroringen hadde gjort sine ting godt. Personlig hadde Anton et godt kjennskap til båten, og det var en stor fordel særlig i dårlig vær.

Så til sist:
Han som sto opp og truet både vind og sjø så det ble stille da rorskarene så sin undergang, han var nok med oss også denne gangen, ingen tvil om det!