Titan og magnetjernsandfeltene i Kvalvika

Sandstranda i Nordvika. Foto: Kjell Inge Nilsen.

Fra Lofotposten 9. januar 1932
På yttersiden av Flakstad ligger gården Kvalvik, en av de største eiendommer i Flakstad med rikelig utmark og gode utslåtter, dunvær m.v.

Da eiendommen ligger enslig til og bositteren, Petter Kvalvik (Monsen), allerede er en mann langt oppe i årene, tenker denne visstnok å fraflytte stedet. Eiendommen er dog den mest verdifulle eiendom av alle i Flakstad, idet det meste av innmarken og store deler av utmarken består av sand der inneholder ikke så lite titan og magnetjern, angivelig 10-12 og 25-30 pct.

Der har ofte vært foretatt skjærping og analyse av samme. Siste og mest nøiaktige opmåling og undersøkelse etc. blev foretatt i juni og juli 1914 av en i Glasgow bosittende normann Max Lean Homann. Som ingeniør var hans undersøkelser og beregninger visstnok meget nøiaktige av så vel feltet som kraftforsyningen og transportmidlene. Efter hans formening skulde drift av Kvalvikfeltene lønne sig bra og han reiste fra stedet noen dager før krigen brøt ut, idet han med Petter Kvaalvik som formidler, skriftlig begynte å underhandle med bositterne på de til Kvalvik tilstøtende eiendommer i Torsfjord om grunnavståelse til vei, stolpefeste for taubane, lasteplass m.m. Imidlertid kom krigen og lammet alle upåbegynte foretagender. Da tillike ingeniør Homanns sønn, som var flyverløitnant i den engelske armé, blev nedskutt på vestfronten i krigens første år, trakk Homann sig tilbake fra alle forretninger og reiste til sine jordegodser i Syd-Afrika. Sine skjerp i Kvalvik har han dog skattet for og fått lovlig oplest inntil fornying.

I høst er der imidlertid kommet efterspørsel efter Kvalvik-feltene fra flere hold, og eieren er budt forholdsvis bra festningspenger pr. år og 20 øre pr. tonn utskibet vare.

Da feltene fra kompetent hold menes å inneholde 1-1,3 mill. tonn, skulde dette tilbud gjennem driftsårene gi eieren godt og vel en kvart million kroner. Imidlertid er eieren avgjort bare stemt for snarest mulig salg av eiendommen til et minimalt fast beløp, så han vegrer sig ved å underskrive tilstillede kontrakter.

Efter hans egen uttalelse kan man med sikkerhet gå ut fra at den privatmann, som før noe bergverksselskap kunne dannes for innkjøp av Kvalvik, vilde ha budt ham en bagatell som 15000 – 20000 kroner, straks vil ha fått den. Det vilde utvilsomt ha vært den beste pengeanbringelse for dem som uten gene for sin private forretning kunde disponere et sånt beløp.

Eventuell drift av Kvalvik-feltene nu vilde ha vært av uvurderlig betydning for Flakstad kommune, da driften vilde ha ansatt en ikke så liten arbeidsstokk.

Vi kan bare håpe det beste og ber interesserte bergverksselskaper komme og utnytte Kvalvik-feltene, så arbeidsledige folk i bygden kan få noen fortjeneste.